Historier om Itrion

Ordet itrion (ἴτριον) er nesten 2 500 år gammelt. Det er dokumentert i fragmenter av den greske lyrikeren Anakreon på 500-tallet f.Kr. — et flatt, sprøtt bakverk av honning og sesam. Det er antikkens ord for det vi i dag kaller pasteli. Mellom Anakreon og dagens greske kioskdisker ligger to og et halvt årtusen, et romersk imperium, et bysantinsk rike og et språkskifte som tok over tusen år å fullføre. Likevel er produktet det samme: sesam og honning, varmet, formet, avkjølt.

Itrion AS heter Itrion fordi navnet er det opprinnelige. Navnet bærer kategoriens eldste dokumenterte røtter, fra en tid før de regionale navnene oppsto.

Antikken — itrion som hverdagsmat

Anakreon fra Teos i Jonia, på Lilleasias vestkyst, var en av Hellas’ ni kanoniske lyrikere. Bare fragmenter av diktningen hans har overlevd, men flere referanser til itrion finnes — én av dem sitert av senere leksikografer som et tynt bakverk laget med sesam og honning. At Anakreon nevner det i en sammenheng av hverdagsmat og symposionkultur, tyder på at itrion allerede da var et etablert produkt, ikke en raritet.

Aristofanes nevner ordet i sine komedier på 400-tallet f.Kr., og Sofokles bruker det i samme periode. På 200-tallet e.Kr. samler Athenaios fra Naukratis den greske matkulturen i sitt verk Deipnosophistai («Lærde middagsgjester»), og itrion omtales der som en velkjent kategori bakverk.

Bysants og overgangen til pasteli

På 1100-tallet, i Det bysantinske rikets storhetstid, dokumenterer hoffpoeten Theodoros Prodromos og grammatikeren Johannes Tzetzes en videreføring av tradisjonen under navnet sesamous (σησαμοῦς) — en blanding av honning og sesam, formet til biter og alminnelig spist.

Det moderne ordet pasteli (παστέλι) kom senere inn i språket via italiensk pastello under den venetianske innflytelsen på de greske øyene fra 1200-tallet. På Rhodos overlevde en beslektet tradisjon under navnet melekouni (μελεκούνι), som i dag har beskyttet geografisk betegnelse (PGI) i EU.

Hva betyr dette for Itrion?

Vår bar er ikke gresk — den er nordisk, laget med norsk honning, formet for en hverdag i Norge. Men den tilhører samme grunnkategori som Anakreon spiste, som Tzetzes spiste i Konstantinopel, og som greske skolebarn spiser i dag. Tjuefem århundrer med erfaring bekrefter at kombinasjonen fungerer: den smaker godt, den metter og den holder seg.

I sin Historie, skrevet rundt 440 f.Kr., gjør Herodot noe uvanlig. Han avbryter den store beretningen om persernes ekspansjon for å fortelle en mindre historie: en historie om tre hundre gutter, en helligdom, og kaker av sesam og honning.

Hva som skjedde

Periander, tyrann av Korint, hadde samlet tre hundre sønner av Korkyras ledende menn og sendt dem østover mot Sardis for å kastreres. Da skipet la til ved Samos for forsyninger, rådet samierne guttene til å søke tilflukt i Artemis-helligdommen. Som bønnfallende (hiketai) var de under gudinnens beskyttelse.

Korinterne kunne ikke røre guttene ved alteret, men sperret av helligdommen for å sulte dem ut.

Samiernes list

Samierne innstiftet en ny kveldsfestival med kordans rundt helligdommen. Unge gutter og jenter danset i festklær, og i hendene bar de kaker av sesam og honning. Guttene grep kakene fra danserne underveis. Slik holdt de seg i live til korinterne ga opp og seilte bort.

Sesam og honning var det perfekte næringspar: tett energi, høyt proteininnhold, holdbart og lett å bære i en knyttneve. Dette var antikkens energibar i praktisk bruk.